Høring av plantehelseforskriften

KVANNs muligheter for å ta vare på gamle nyttevekster og teste nye begrenses av to sett av lovverk: såvareforskriften (for frø) og plantehelseforskriften (for podekvist, stiklinger, avleggere, løker, etc). Den sistnevnte har vært på høring med svarfrist 10. oktober. Du kan lese KVANNs høringssvar i detalj her: Høring – forslag til endring av plantehelseforskriften | Mattilsynet

Hovedinnspillene fra KVANN kan oppsummeres slik:

-Det må gjøres unntak for forskning og bevaringsformål

-Det må bli lettere å forstå og orientere seg i plantehelseforskriften, og særlig de delene som gjelder privatpersoner og ikke-kommersiell deling må være svært enkle å forstå og å kommunisere.    

-KVANN er positiv til strengere krav til import av jord og potteplanter da jord er en stor smittekilde, og flytting av jord ikke bidrar til bevaring av plantegenetiske ressurser.

-Det bør i større grad skilles mellom yngelknopper og voksen plante (f.eks hos hvitløk) med mildere regelverk for yngelknopper, da disse sjeldnere bærer med seg sykdommer.

-Regelverket bør i større grad skille mellom risiko ved import og innenlandsk  produksjon og deling av plantemateriale.

-Det bør skilles mellom hobbydyrkere/småskala produsenter og kommersielle produsenter og planteskoler. Sistnevnte utgjør størst risiko for storskala spredning av sykdommer og bør være strengest regulert, mens småskala produsenter bør ha færre krav på seg enn i dag for å ivareta matproduksjonen, dyrkeglede og muligheten til å forstå og følge lovverket.

-Oppdeling av regioner kan være en løsning for å forenkle regelverket, der deling av plantemateriale mellom privatpersoner kan foregå fritt innenfor regionen.

-Bevaring av plantegenetiske ressurser og kulturarvsorter må inn som et selvstendig hensyn og ansees som en essensiell del av arbeidet for å holde friske planter nå og i framtiden.

-Samarbeid om bevaring av genressurser innad i landet og på tvers av landegrenser må være praktisk gjennomførbart. Det er gjort et valg om å plassere vårt felles nordiske frøarkiv i Sverige, heller enn å ha et eget frøarkiv for Norge. Blir det lagt begrensinger på mulighetene til å hente ut materialet fra NordGen til Norge vil ikke denne modellen lengre være holdbar. Da må det opprettes et eget norsk frøarkiv der privatpersoner, bedrifter, forskningsorganisasjoner, og alle andre i Norge som har eierskap til våre nasjonale genressurser, enkelt kan hente ut frø (arkivet på Svalbard oppfyller ikke dette formålet). En praktisk måte å løse dette på kan være at frivillige organisasjoner og forskningsinstitusjoner som jobber med bevaring får unntak fra regelverket og kan hente ut materiale særlig fra genbankene i nabolandene, men også fra andre genbanker. Vi har opplevd at gamle norske kulturarvsorter har dødd ut her til lands, men er blitt bevart i USA. Da er det sterkt ønskelig at organisasjoner som KVANN kan få hente ut frø derfra for repatrisering.