Reetablering av historiske nyttehager

Mari Marstein har skrevet en oppsummering fra Urtearv seminaret 2026. 16. september 2026:

Reetablering av historiske nyttehager

Arrangør: KVANN: Urtearv (støttet av Sparebankstiftelsen DNB)

Tusen takk for en fin dag på Linderud! Takk for aktive diskusjoner og gode innspill! Her kommer en oppsummering av diskusjonen, ispedd mine egne, subjektive betraktninger:

1: Hvorfor reetablere historiske nyttehager?

Hus og hage hører sammen, og uten de riktige omgivelsene vil et restaurert hus bare vise en del av den virkeligheten det hørte sammen med. Hagen var og er like viktig som huset. Ved et museum er det ofte slik at interiøret i huset ikke skal røres, mens i en hage kan man berøre, lukte, føle, til og med kanskje smake på og oppleve omgivelsene. Plantene engasjerer oss, vi inngår i et aktivt forhold med dem.

Vi bruker sansene, og gjennom sansene vekkes følelser og minner om barndom, familie, venner, naboer og steder vi har bodd eller vært på, alt det som er med på å gi oss en opplevelse av tilhørighet, sammenheng og kontinuitet i livet vårt.

Vi engasjerer den kollektive hukommelsen om hva planter symboliserer, hva de betyr for oss som individer og for samfunnet som fellesskap. Hager og planter hører sammen med resten av vår verden, de er en viktig del av vår kulturhistorie, og de må ikke glemmes. Vi må fortelle de sanne historiene om hvordan mennesket og naturen henger sammen, og hvordan vi er avhengige av naturen.

Barn og unge trenger å lære hva dyrking handler om. Skolene må trekkes inn, slik at barn og unge lærer hvorfor vi som mennesker er avhengige av det som gror, gjennom fotosyntese og produksjon av oksygen, gjennom produksjon av mat og brensel, og gjennom produksjon av fiber til klær.

Prydplanter er også en form for nytteplanter. Det vakre, det estetiske, berører oss på samme måte som kunst, musikk, dyr og poesi. Å være i det grønne, å se trær, å se det vakre, er viktig for vår opplevelse av ro og velvære. Personer med demens opplever aktivering av minner gjennom planter, mennesker med psykiske utfordringer opplever det som meningsfullt å arbeide med planter og jord. Alle mennesker trenger nærhet til det grønne.

Å kunne så, stelle og høste nytteplanter og vite hvordan vi kan kunne utnytte dem, er den viktigste form for beredskap. Men denne beredskapen kan kun holdes ved like gjennom handlinger og overføring av kunnskap og ferdigheter. Denne immaterielle kompetansen må både bevares, kunne finnes igjen og være tilgjengelig. Kunnskap om hvordan man dyrker må være en viktig del av all formidling, og gjennom å bruke tradisjonelle redskaper får vi en nærmere opplevelse av hva det vil si å dyrke. Hendene skal ned i jorda! Beredskap er det vi kan, ikke hermetikken vi har lagret i kjelleren!

Planter er kulturhistorie. Å formidle hagehistorie krever en arena der historien kan holdes levende og nær. I klimaendringenes tid er det viktig å ta vare på gamle sorter av grønnsaker, frukt, bær og prydplanter. De har et bredt genetisk materiale som gjør at sorten kan overleve andre vær- og klimaforhold enn gjennomsnittet. Det vil alltid være noe som klarer seg gjennom ekstra tørre, ekstra våte, ekstra varme, ekstra kalde sesonger. De er ikke som de moderne sortene som er avlet fram for at alle skal modnes på samme tid og få samme høyde og størrelse.

2: Utfordringer:

En av de store utfordringene er vedlikehold. I mange tilfelle får en økonomisk støtte til å etablere og sette i gang, men man får ikke penger til vedlikehold. Det er en manglende forståelse for at planter er levende og trenger omsorg og oppmerksomhet for å overleve, og at ugress må holdes konstant under oppsikt for å holdes i sjakk. Det kan være utfordrende å lage en langsiktig strategi, der kontinuitet og økonomi over tid blir ivaretatt. Arbeidskraft koster penger, og de som skal lede arbeidet må ha nødvendig kompetanse. Frivillige gjør en stor jobb, men det må fagkunnskap til for å lede de frivillige.

Samtidig er det viktig å ha i minnet at hager var sjelden perfekte før heller. Det var ikke vanlig med kortklipte plener. Gressbakken ble slått med ljå to-tre ganger i løpet av sommeren, og høyet ble gitt til de dyra som trengte noe ekstra. Men: Museer i vår tid skal ha funksjonelle utearealer, og da vil det være lettere å holde en kortklipt plen enn ei eng. Av og til må vi finne kompromisser med det historiske.

Som regel er det eldre mennesker som har kunnskapen, kompetansen, forståelsen og utholdenheten som kreves. Hvordan overføre dette til de unge? En hage må holdes ren, ikke rengjøres. Det betyr at vedlikeholdet må være konstant og kontinuerlig. De færreste bevilgende myndigheter forstår dette.

Det kan være utfordrende å finne riktig plantemateriale, men de fleste hagebøker fra 1800-tallet ligger på Nasjonalbibliotekets nettbibliotek. Søk på «havebog» eller «havebok», og du får mange treff. Søk i hundretusenvis av bøker på nett | e-bøker | Nasjonalbiblioteket

Det er også utfordrende å skaffe de riktige redskapene til å skjøtte anlegget på en historisk korrekt måte. Se til Fossesholm! De vil jobbe med nettopp dette i prosjektet «Barn i hager».  

Det er vanskelig å få dyrking inn i skolene. Skolene har lite ressurser og lærerne er allerede presset. Det gjelder å få skoleledelsen til å forstå at litt dyrking vil kunne gjøre mye godt. Det vil kunne gi en stimulerende form for læring, som vil komme alle til nytte. Man kan knytte både språk, matematikk, geografi og historie til dyrking.

Alle dyrkbare arealer vil være under press for utbygging. Et areal som ligger brakk, vil være det perfekte for en utbygger. Utbyggeren vil kun se en økonomisk verdi. Men se tilbake til andre verdenskrig. Alle arealer som det var mulig å dyrke, ble tatt i bruk. Folk hadde for eksempel parsell på området mellom Slemdalsveien og Fysikkbygningen ved UiO, og det samme gjaldt i friområdene nordvest på Bygdøy og mange andre områder i norske byer. Slik dyrking er beredskap, og det er en verdi som utbyggere ikke forstår verdien av, for det har ingen ren pengeverdi. Ifølge Oscar Wilde er en kyniker en som vet prisen på alt, men som ikke kjenner verdien av noe. Det er for mange slike i verden.

3: Gode samarbeidsaktører:

Man kan søke støtte hos Kulturminnefondet, Olaf Billes legat, Sparebankstiftelsen DNB og hos lokale sparebankstiftelser eller sparebanker.

Gode samarbeidspartnere kan være KVANN, Schübelers hager, Nyttevekstforeningen, skoler, museer, hagelag, historielag og frivilligsentraler. Man bør prøve å få kommunen interessert. Dersom de er eiere av et anlegg kan de kanskje finansiere lønn til sesonghjelp?

Mange steder er det etablert grupper av frivillige som påtar seg vedlikehold i samarbeid med fagfolk. Dette er ofte dedikerte og engasjerte medarbeidere, med høy realkompetanse. De er svært viktige med hensyn til å holde liv i praktisk, teoretisk og historisk kunnskap.

Dette glemte jeg å si på møtet: Den grønne fagskolen på Vea har utdanning innenfor disse fagene, og de ønsker å blåse liv i et nasjonalt nettverk for gartnere i historiske anlegg. Kontaktpersoner: Lærerne Ingeborg Sørheim og Kjell Anders Lier, sistnevnte jobber også som gartner på Fossesholm. Bildet er fra da dette nettverket deltok på slåttedag i Slottsparken i 2016.

4: Hvordan oppnå det ønskede nivået av historisk korrekthet?

Man bør ha klare forventninger til hva en vil oppnå, og planene må legges ut fra disse forventningene. Det ønskede nivået må legges slik at det samsvarer med bemanning og ressurser. Ledelsen og gartnerne bør planlegge sammen, for man er avhengig av begges kompetanse når rammene skal fastsettes. ALLE, også ledelsen, har godt av å ha hendene i jord, og å erfare hva som kreves av både teoretisk og praktisk kunnskap.

Det ideelle er å ha tradisjonsbærere i flere generasjoner. Det krever ressurser og langsiktighet, og det krever tydelige rammer for hva en ønsker å oppnå.

5: Vedlikehold og bruk etter etablering:

Det er viktig å ikke etablere noe som krever utopiske ressurser. Noen har romslige budsjetter, andre har få ressurser, men kompetent arbeidskraft. Man kan få til mye uten penger dersom man har tid. Det er alltid viktig å samarbeide med dem som har kunnskap og erfaring.

En viktig påminning til slutt: Det vi i dag kaller permakultur og økologisk dyrking, er i store trekk det samme som historisk riktig dyrking!

Lykke til!

16. september 2026

Mari Marstein